Det er viktig for meg, som er vant til det våte element fra min kjære hjemby, at jeg ikke bøyer meg for en regnbyge. Det er ikke regn før det regner oppover er mottoet jeg lever etter. I dag var intet unntak, det regnet som om skaperen skulle hatt blæreproblemer. Jeg stod selvfølgelig da på sidebanen ved Lerkendal stadion, iført hettegenser og joggesko. Og der skulle jeg stå en stund til. Når RBK har trening stiller media mannsterke opp, inkludert Adressa. Men mens journalister og fotografer søkte tilflukt fra regnet, steg jeg frem som et prakteksempel på værbitte Ålesundere. Jovialt kremtet jeg og mumlet som joviale menn gjør mens jeg tråkket meg frem gjennom den våte fotballbanen med hele mitt fotoarsenal. Passet på å vise alle at dette ikke var mer dramatisk enn en solskinnsdag for meg, ålesunderen. Regner det? Ikke lagt merke til. Og etter tre timer er jeg fortsatt våt. Og kald. Og bygger kanskje på ei lei snue. Så jeg angrer med hele mitt hjerte. Jeg hater regn. Jeg ønsker regn til helvete.
Det er i stor grad det jeg har gjort i dag, hengt med RBK og Erik Hamren. Jeg var på jobb for Aftenposten, som samarbeider med Adressa. Så da stiller vi med fotos når det trengs, og vice versa. Hva nå enn det egentlig betyr.
I morgen reiser jeg på guttatur til New York, så jeg er nok ikke tilbake før på tirsdagen.
God middag!
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar